tirsdag 17. januar 2012

Kvinner og klima - på tide å bli konkret

I dag er jeg på Kontaktkonferansen mellom myndigheter og sivilsamfunn om likestilling. Dette er et viktig forum for dialog mellom norske myndigheter og sivilsamfunnet i forkant av internasjonale prosesser for å påvirke hva norske myndigheter må fronte ute i verden.

FN-året 2012 på likestilingsfeltet starter den 16. februar i Genève.
Norge skal høres av FNs kvinnediskrimineringskomité (CEDAW) om statens oppfølging av sine forpliktelser etter FNs kvinnediskrimineringskonvensjon.
Deretter følger CSW, FNs kvinnekommisjon i New York fra 27. februar til 9. mars. Temaet i år er ”Rural Women”. Og så følger Rio + 20, oppfølgingen av konferansen om bærekraftig utvikling som ble holdt i Rio for 20 år siden.

For meg personlig er årets tematikk på CSW og på andre viktige FN-arenaer viktig. Den forener to dyptgripende og fundamentale spørsmål for meg – likestilling og miljøengasjement.

I flere år nå har vi snakket om klimaproblemet og om at kvinner må sterkere inn i arbeidet her. Men likevel er det få som har klart å omsette dette til virkelighet og handling. Jeg vet at mange har tenkt «skal de nå koble kvinner til dette med klima også» og nærmest inkludert det i festtalene for å tekkes noen som maser. Og jeg skal være med på én ting – ser vi på hvem som har vært beslutningstakere historisk sett er kvinner ikke nødvendigvis er en del av årsaken til klimaproblemet.

Men de rammes helt klart. Og de er definitivt en del av løsningen.
Men faktum er at skal vi komme videre med klima og bærekraftig utvikling må kjønnsdimensjonen ivaretas klarere enn i dag.
Vi vet at kvinner som følge av både tørke og økt nedbør rammes av klimaendringene, de må streve mer for å skaffe sine familier vann, mat og brensel. Men – som vi har lært av fjorårets nobelprisvinnere – kvinner er ikke bare ofre. Også i klimasammenheng har kvinner viktig kunnskap. Ikke minst er kvinner verden over forvaltere av det vi kaller «taus kunnskap», den uformaliserte, lokale kjennskapen til lokale forhold. Kvinner kan altså sitte på nøkkelkunnskap til å kunne tilpasse samfunn til et endret klima.

I klima og miljødiskusjonene var det først i Cancun i Mexico i 2010 at kvinner og likestilling ble diskutert i en større sammenheng og forsøkt ivaretatt noe i sluttdokumentet. Og i Durban i desember i fjor ble teksten på kvinner og likestilling ble noe styrket. Viljen til å se helheter må økes.

Koblinga mellom klimasaken og kvinners rolle må konkretiseres. Norsk erfaring viser at alliansen mellom kvinnerbevegelse og politikere har skapt endringer ift likestilling. Kan alliansen også være det som får til endring i klimasaken?


- Posted using BlogPress from my iPad

torsdag 17. november 2011

Hva er viktigst i eldreomsorgen?

Er tilbake på blogg - i dag med innlegg fra gårsdagens bystyremøte.
Innlegg i debatten om byrådserklæringen :



Ordfører
Oslos eldreomsorg fortjener mer oppmerksomhet. Heller enn et byråd som bruker enhver anledning til å skylde på bydeler, staten, byråkrater eller regelverk, vil vi ha noen som tar politisk ansvar.
Byrådet framstår gjennom byrådserklæringa mer opptatt av hvem som utfører tjenester i eldreomsorgen enn at alle som trenger det får hjelp. Fritt brukervalg, større innslag av private, OPS-utbygging og konkurranseutsetting er byrådets mantra, mens det ikke er konkretisert hvordan byen skal sikre at alle som trenger det skal få sykehjemsplass eller hvordan vi skal sikre at eldre kunne bo hjemme så lenge som mulig. Mens den borgelige regjeringen i Sverige nå stiller spørsmålstegn ved metodene og profitten til de kommersielle aktørene i omsorgssektoren viser byrådet liten evne ved å reflektere kritisk over systemet.
Eldreomsorg er mer enn sykehjem. Skal byrådets honnørord om å legge til rette for å bo lengst mulig i eget hjem bli realitet må man antakelig gjøre mer enn å innføre fritt brukervalg. Utbygging av flere tilrettelagte boliger, og omsorgsboliger, gjerne gjennom Omsorg +, nevnes ikke. Hvordan man skal få til en styrking av hjemmetjenestene nevnes ikke. Og la det være sagt – vi kan gjerne ha debatter om organisering , men når fokuset på dette overskygger det helt sentrale – nemlig omfanget og kvaliteten på tjenesten – har vi et problem.
Byrådet bør være oppmerksom på denne utfordringa. I byrådeserklæringa framstår det som man har vært mer opptatt av hensynet til disse leverandørene enn av mange nok og gode nok tjenester til de eldre.
Jeg savner større visjoner for Oslos eldreomsorg. Byrådet har ingen plan for å bedre innholdet i Oslos sykehjem, ingen uttrykte ønsker for å gi eldre mer innflytelse over hvilke tjenester de skal få. Det er lite fokus på hele omsorgstrappe, kun på de øverste trinnene.
I avisintervjuer det siste året har den nåværende eldrebyråden ved flere anledninger uttalt at kvalitet må være det viktigste i sykehjemmene. I Dagsavisen 10. mars i år sa hun ”I de tilfellene vi har åpnet for anbudskonkurranser har vi vektlagt at pris ikke skal være det avgjørende, men kvalitet”. ”Krf har bremset byrådet”, fortsetter hun ”vi har redusert takten på nye anbud”. Dessverre er det lite igjen å spore av disse tonene fra Krf. I byrådserklæringa har partiet gått inn i Høyres markedslogikk og kalkulatortankegang. Det er det grunn til å gratulere Høyre med.

mandag 1. august 2011

Hverdag?



Jeg beundrer de som den foregående uka har vært i stand til å blogge, til å dele på facebook, til å skrive minnene ned til aviser og til å holde taler som har gjort oss alle sterkere. Jeg har manglet ord. Eller kanskje har jeg hatt for mange. Uansett, å blogge på ”politikerbloggen” min har verken vært riktig eller mulig. I stedet har jeg prøvd å stille opp som best jeg kunne for AUFerne. For at de som kom tilbake kunne ha et sted å møtes og for at de som ikke kom kan minnes på en god måte.

Forrige uke var unntakstilstand. Norge samlet seg i sorg, i håp og i protest mot terroren. Oslos gater ble dekka av blomster. Selv på t-banestasjonen på Ullevål stadion så jeg noen hadde lagt fra seg roser. Partiet og AUF stilte opp for hverandre. Fikk et slags tilbud på beina, et sted å møtes. Jeg beundrer AUFerne jeg har truffet, de har stilt opp for hverandre, tatt mot hjelp og gitt hjelp. De er AUF på sitt beste.

Denne uka skal liksom hverdagen starte igjen. Det er ganske lett å se at hverdagen ikke blir den vi hadde sett for oss i august i et valgår. Samtidig er det viktig å fortsette. Ikke bli maktesløs eller apatisk. Viktig å vise at vi fortsatt står for de samme verdiene, og at våre kamerater ikke mistet livet uten grunn. I AUF lærte jeg samhold, styrke, viktigheten av å mene noe og å tørre å stå for det. Jeg lærte å konfrontere dårlige holdninger og jeg lærte at folk med viktige posisjoner eller fine titler ikke nødvendigvis er noe bedre, flinkere eller har mer rett enn andre. Alt dette skal jeg huske når vi nå tar hverdagene tilbake. Har man en gang vært AUFer er man det alltid inni hjertet.